Gravsted i Hilmo
En av de mange bygdefortellingene fra Armfeldttiden handler om to unge karolinere som møtte sin skjebne i Hilmo i Tydal. Begge kom til bygda før hovedtroppen, og søkte seg til første og beste gård for å få varme og kanskje noe å spise. Bondekona var alene hjemme, og syntes synd på de forfrossne og sultne soldatene. Hun viste dem fram til peisen og ga dem litt varm melk å drikke. De fikk også hvert sitt par votter til de rødfrossne hendene sine. Kona var engstelig for at ektemannen skulle komme hjem og se hvem som hadde kommet på besøk. Han tålte ikke svensker, så de gjorde best i å gi seg i vei raskest mulig. Mannen i huset kom imidlertid hjem og ble rasende. Svenske karolinere i hans eget hus. de skulle dø, og deretter skulle han innkassere skuddpenger som general Budde hadde lovet for hver karoliner de hadde skutt. Soldatene prøvde å forklare seg med at de ikke hadde noen skyld i krigen, de ville bare hjem til Karelen. Bondekona ba også for deres liv. Da mannen nektet å gi seg, ga de to ungguttene tilbake vottene de hadde fått med ordene "tag igjen vantarna då". Deretter ble de umiddelbart drept. Som et minne om denne hendelsen står i dag et ensomt kors rett vest for Hilmo. Korset står på den plass der det sies at begge to ble begravd.
Slaget ved Hilmo bru
Tidlig om morgenen den 21. desember dro den finske majoren J.H. Fieandt fra Duved i et forsøk på å nå Armfeldt utenfor Trondheim. Med seg hadde han en tropp på 57 mann, 20 hester med proviantsleder og en postsekk. Vegen han valgte gikk over Handøl og Tydalen. På samme tid var major Johan Henrich Emahusen med 100 mann fra det nordenfjeldske skiløperkompaniet i Tydal. Da de fikk rede på at en svensk tropp var i anmarsj, gjorde man i stand en skanse ved Hilmo bru, og ventet på fienden der. Møte skjedde på selve julaften, og en voldsom skuddveksling utbrøt. Fieandt måtte dra seg tilbake med en død og tre sårede. Minst tre sleder var svenskene nødt til å forlate i fiendens hender. Om trefningen fortelles det at hesten som bar postsekken ble truffet av en kule i mulen, og at den deretter satte avsted i full galopp. I Græsli klarte imidlertid en bondekjerring å rykke til seg postsekken. Hun lyktes å gjemme sekken for svenskene ved å kaste den i brønnen der den senere kunne fiskes opp. Det stedet som i ettertid har blitt utpekt som plassen og skansen der selve trefningene var, ligger omlag 100 meter ovenfor den nåværende brua, på nordsiden av elva. Oppover fra Floren I Floren ble samtlige gårder hjemsøkte. For å overleve måtte soldatene for enhver pris ha varme, mat og klær. allerede på dette tidspunktet var det mange som hadde forfrysninger, og fortsatt var det langt hjem. Det sies at Armfeldt selv tok inn på gården Hegset. Fortroppene fortsatte umiddelbart opp mot Hilmo. Major Emahusen og det Norske skiløperkompaniet hadde alt vært der og forsynt seg, og det de etterlot seg hadde de nå fått unna. Det fortelles at man kun fikk med seg en sau fra Hilmo. Emahausen holdt seg unna i skogen mens den svenske troppen passerte. Han forsto at han ville gjøre mer nytte for seg på fjellet, der skiene deres ville komme til sin rett. Av den grunn grep han heller ikke inn da svenskene brente deres midlertidige skanse ved Hilmo bru. En annen tropp dro nedover mot Selbu, men kom ikke lenger enn til Rolseth. Der hadde nordmennene forskanset seg på Rønsberget, og hengt ut røde klær og tøystykker i skogen. På langt hold så det ut som rødkledde norske soldater, så svenskene snudde og gikk mot Tydal igjen.
|
